Uten Jannik Sinner og Matteo Berrettini ble det ikke helt den festen de italienske organisatorene hadde sett for seg, men tourens lengste Master 1000-turnering har allikevel vært en flott tennisoppvisning.
Og mens Iga Swiatek igjen ser vanskelig ut å slå på kvinnesiden, er det stor sjanse for at det blir en mer overraskende vinner blant herrene.
Tennisanlegget i Roma sentrum – Foro Italico – er et av verdens aller vakreste. Det ble bygget under fascisttiden og åpnet av Mussolini selv da det stod klart i 1932. Utsmykninger i typisk totalitær stil preger anlegget – fra en massiv obelisk ved en av inngangene til en paradegate full av mosaikker, til de flotte og imponerende statuene rundt det som pleide å være hovedbanen: Pietrangeli. Høyre og elegante pinjetrær omkranser anlegget, Tiberen renner forbi og i øyekroken skimter man kuppelen på Peterskirken.
Den vakre settingen gjør den røde grusen enda mer inviterende.
Det synes også de mange tusen tilskuerne som hvert år finner veien til Foro Italico og BNL Internazionali d’Italia, eller Italian Open, som den ellers kalles. Enkelte av åpningsdagene var det så fullt av mennesker at man kunne mistenkte ledelsen for å ha solgt flere billetter enn anlegget har kapasitet til.
Hundrevis i kø for å se Ruud
Kanskje litt beruset på italienske tennisters suksess de siste månedene, hadde organisatorene valgt å plassere alle italienske tennisspillere, inkludert de lavest rangerte, på de to banene man må betale ekstra for å komme inn på: Grande Stand og Campo Centrale, mens flere av tourens aller største navn spilte på de mindre sekundære banene – inkludert Casper Ruud. Det var knapt noen god avgjørelse – hovedbanene var ofte halvfulle, mens resten av anlegget var overfylt.
Ruud, som var en av favorittene til å vinne turneringen, spilte sin åpningskamp mot den hardtslående, men lite konstante serberen Miomir Kecmanovic på bane 12 (av 14 baner totalt). Siden alle som hadde betalt en generell inngangsbillett, «ground pass», til noen hundre kroner hadde adgang, dannet det seg en enorm kø utenfor den lille banen allerede flere timer før Ruuds kamp startet.
De som hadde kapret seg en plass på de små tribunene, måtte krangle med vaktene for å få lov å gå på do uten å miste den hardt tilkjempede plassen.
Alt sammen i stekende solskinn og uten annen skygge enn det hattebremmen kunne gi.
Slik var situasjonen ikke bare på Ruuds bane, men på de aller fleste av de mindre banene de første dagene. For tenniselskere pleier de første dagene i en Master 1000-turnering å være julaften, bursdag og syttende mai på en gang – man kan vandre rundt å se verdens beste spillere både i kamp og på trening nær sagt uansett hvor man snur seg, men dette året ble det litt for mange om benet. Det var for vanskelig å få tilgang til banene. På Campo Centrale og Grand Stand, derimot, var det knapt halvfullt.
Skader svekket mange
Casper Ruud tapte dessverre åpningskampen etter å ha vunnet første sett 6-1. Svekket av en skade klarte han ikke å holde den standarden vi er vant med å se fra nordmannens side, og turneringen mange forventet at han skulle vinne, tok slutt før den egentlig var startet.
Men det var ikke bare Ruud som slet med skader. Flere av tourens største navn stilte aldri til start, inkludert Sinner, Berrettini og Alcaraz, andre trakk seg i løpet av de første rundene, inkludert Rybakina, en av de få som hadde sjans til å slå Swiatek. Et svært hardt og tett program i forkant og et magevirus som har sirkulert på touren, fikk mange til å trekke seg.
Med Roland Garros, Wimbledon og ikke minst OL på kalenderen de neste månedene, er det vanskelig å kritisere dem. Moderne tennis er en fysisk svært krevende sport og med et så tett turneringsprogram er det uunngåelig at man mister noen navn på veien
Overraskelser på herresiden, men ikke blant kvinnene
Med mange av de største navnene ute av turneringen, er det mange nye navn som har kjempet seg inn i semifinalene. Først og fremst to chilenere: Nicholas Jarry og Alejandro Tabilo. Sistnevnte utkonkurrerte til og med Djokovic – selv om verdenseneren ikke var på sitt beste, imponerte Tabilo med fantastisk presist grusspill og ikke minst en flott evne til å holde nervene under kontroll. Semifinalen mot Zverev, som later til å være i storform, blir en ny test for den lavmælte søramerikaneren.
Kanskje møter han landsmannen Nicholas Jarry i finalen. Jarry har spilt godt hele sesongen og imponerte stort da han jaget Tsitsipas av banen i kvartfinalen. Med en svært forbedret backhand, er grekeren tilbake som en absolutt toppspiller, men det holdt ikke mot de tunge slagene til Jarry, som må finne seg i å være favoritt mot amerikaneren Tommy Paul i den andre semifinalen.
På kvinnesiden har det ikke vært like mange overraskelser. Iga Swiatek turer frem, slik hun pleier å gjøre – noe som kanskje avdekker en viss mangel på variasjon i toppen av WTA. Med sitt raske sving, ekstremt gode posisjoneringsevne og presise slag, er hun veldig vanskelig å slå – i alle fall på grus. I semifinalen hadde Coco Gauff knapt en sjanse og det eneste som gjenstår å se, er hvorvidt Aryna Sabalenka klarer å tvinge Swiatek ut av komfortsonen.
Noen lærdommer får man håpe både tourledelsen og turneringsledelsen tar av årets turnering, men til tross for noen negative sider, er Master-turneringer en fest alle tennisfans bør unne seg innimellom.
Og selv om det ikke ble de navnene mange av oss håpet på som inntar Center Court i Roma denne helgen, blir det allikevel spennende å se hvem som til slutt hever det gjeveste trofeet blant de romerske marmorstatuene på Foro Italico – før alle legger veien mot Paris.
