Det har vært noen begivenhetsrike uker! Det var spesielt interessant for de som følger med på tennis odds og har fulgt spillernes form, skader og kampdynamikk med haukøyne i håp om å forutsi det riktige resultatet. Med intensiteten på topp og de mange overraskelsene, har atmosfæren vært alt annet enn forutsigbar.
Likevel er det ikke vinnersettene eller dramatikken til en tiebreak som har skapt størst bølger akkurat nå. Det som virkelig har satt sinnene i kok, er det nye formatet for mixed double under US Open, et grep som har fått tennisverdenen til å splittes.
Noen ser på endringen som et frisk pust, andre mener den bryter med alt sporten står for. Og midt i all glamoren og kjendisutspillet står det store spørsmålet igjen: er dette fremtiden for sporten, eller har vi trådt over en grense?
En scene for stjernene – og et risikabelt eksperiment
Det er sjelden at en Grand Slam-turnering endrer på strukturen sin. Men akkurat nå har US Open kastet terningen og gjort et uventet trekk. Mixed double, en disiplin som lenge har hatt en litt anonym rolle i turneringsprogrammet, har plutselig blitt sentrum for oppmerksomheten. Ikke ved å endre reglene i det stille, men ved å dra verdens mest profilerte spillere inn på banen – bokstavelig talt.
Når navn som Alcaraz, Raducanu, Swiatek og Djokovic står klare på motsatt side av nettet, skjer det noe med hele opplevelsen. Ikke bare fylles setene på Arthur Ashe og Louis Armstrong til randen; det skrus også opp for TV-lyden, kameravinklene og direktesendingene i beste sendetid. Dette er ikke lenger en sidescene; dette er blitt en hovedattraksjon.
Kampene er korte, tempoet høyere, og hele greia plassert i forkant av singelturneringen, noe som åpner døren for spillere som vanligvis ikke har rom i timeplanen til double-spill.
Bak dette ligger et tydelig signal: tennis ønsker å beholde (og utvide) sin plass i rampelyset. Og i det minste må man si at strategien har truffet en nerve. Billettene ryker, sponsorene flokker seg til, og diskusjonene ruller over skjermene, akkurat slik arrangørene hadde håpet.
Når superstjernene spiller på lag
Det nye formatet har ikke akkurat møtt motbør fra dem som faktisk spiller kampene. Snarere tvert imot. Flere av toppnavnene virker oppriktig begeistret for det som nå tilbys, og det er ikke bare glansbildet som frister.
For Djokovic og Swiatek, som kjenner på presset fra singlespill i hver eneste turnering, er det å gå ut på banen i en mer leken setting nesten en lettelse. Her handler det ikke om ranking-poeng eller overlevelse i hovedtablået, men om samarbeid, rytme og å finne en ny type flyt.
Jack Draper, som har teamet opp med Jessica Pegula, sier det rett ut: det korte kampformatet føles som den perfekte oppvarming. Kroppen blir varm, hjernen skjerpes, men uten den vanlige tyngden av forventning. Og i bakgrunnen venter en premiepott på én million dollar ikke akkurat småpenger, spesielt når man tenker på at fjorårets vinnere måtte nøye seg med langt mindre.
Selvsagt er det snakk om mer enn økonomi. For mange av spillerne er det selve opplevelsen som teller: det å spille foran fulle tribuner på verdens mest ikoniske tennisarenaer, i en atmosfære som føles både storslått og eksperimentell. Det er ikke sikkert alle hadde forventet å like det, men nå som de først står der, smiler de bredt.
Når rampelyset vender ryggen til spesialistene
Ikke alle har vært like raske med å omfavne forandringen. I det stille (og nå stadig høyere) har stemmene fra double-miljøet begynt å melde seg.
Jamie Murray, som kjenner mixed double som få andre, har vært tydelig: han ser det nye oppsettet som en nedgradering. Ikke på grunn av kampene i seg selv, men fordi han opplever at spesialistenes plass i turneringen er blitt skjøvet til siden, nærmest visket ut.
Økonomien svir også. Mixed double var tidligere en arena der double-spillere kunne hente inn en sårt tiltrengt inntekt, spesielt i en sport der pengepremiene er skjevfordelte. Nå ser de på millionbeløpene som glir over til profiler som allerede har mer enn nok. Og det som kanskje irriterer mest? At endringene kom uten noen reell dialog. ATP- og WTA-spillerutvalgene ble ikke rådført. Det er vanskelig å ikke føle seg tilsidesatt når beslutningene tas bak lukkede dører, og det er du selv som mister stolen ved bordet.
Er dette starten på noe større?
Mange lurer nå på om de andre Grand Slam-turneringene våger å kaste seg ut i det samme eksperimentet. Foreløpig er det lite som tyder på at Melbourne, Paris eller London står klare med millionpremier og glitrende kampoppsett.
US Open har ressurser og rammer som de færreste kan matche, og det er nettopp derfor New York ofte er først ute når noe nytt skal prøves. Likevel: hvis publikumsinteressen fortsetter å øke, og sponsorene kjenner lukten av noe stort, kan det åpne dører også i de mer tradisjonstro turneringene.
Hva som skjer videre, gjenstår å se. Men én ting er klart: US Open har satt i gang en samtale som kommer til å vare. Om balansen mellom sport og show. Om hvem sporten egentlig er til for. Og om det finnes rom for både glamor og Grand Slam, på samme bane.
