Å satse på en karriere som tennisspiller er ressurskrevende. Tennis er til syvende og sist en individualsport og langt ifra like utbredt som for eksempel fotball.
Der 22 spillere under ledelse av to trenere kan spille treningskamp på en enkel fotballbane – er det bare plass til to spillere på hver tennisbane. I tillegg skal hver spiller (ideelt) ha sin egen trener.
Unge spillere som satser på tennis er ofte helt avhengig av et ressurssterkt familieapparat rundt seg. Det er derfor ikke uvanlig at foreldre tar rollen som både trener og manager for barnet helt fra starten av.
Mange internasjonale suksesser har blitt avlet frem på denne måten. Som regel er det solskinnshistorier vi har blitt kjent med, men det finnes også skyggesider.
– Frykten for pappa drev meg fremover
Det groveste tilfellet hvor far -og tennistrener viste seg å være en sann drittsekk må være Damir Dokic, far til Jelena Dokic.
Jelena ble født i Kroatia og sammen med sine foreldre og yngre bror var de flyktninger to ganger som en følge av krigene på Balkan. Først flyktet de fra Kroatia til Serbia hvor de bokstavelig talt bodde i et rottereir; en lagerbygning full av rotter.
I 1994 flyttet foreldrene og broren videre til Sydney. På det tidspunktet hadde Jelena sin tenniskarriere allerede startet etter at pappa Damir, inspirert av suksessen til en annen Jugoslavisk-født spiller – Monica Seles, kjøpte en tennisracket til datteren sin da hun var seks år gammel.
I sin biografi Unbreakable fra 2017 tok den kroatisk-fødte kvinnen bladet fra munnen og fortalte historien om hvordan hun ble fysisk og mentalt mishandlet av sin far og trener Damir Dokic fra hun var seks år gammel.
Blant historiene hun fortalte var kanskje den fra Wimbledon i år 2000 den sterkeste.
Jelena var bare 17 år gammel da hun tok seg til sin aller første Grand Slam semifinale på gresset i All England Lawn Tennis & Croquet Club det året. Tenåringen hadde nettopp tatt et nytt steg i sin lysende karriere etter at hun året tidligere hadde sjokkert verden med å slå ut regjerende mester Martina Hingis i første runde.
Men det ble verken feiring eller en skulder å gråte på etter at hun tapte semifinalen mot Lindsay Davenport.
– Ikke god nok til å komme hjem
I biografien forteller hun hvordan hun ble forlatt av far og trener Damir Dokic inne på stadion etter kampen.
Når den forlatte tenåringsjenta omsider fikk tak i faren sin på telefon så startet mishandlingen som hadde preget hele livet hennes opp igjen umiddelbart. Lyden av en slurvete whiskystemme gjennom telefonrøret var så altfor gjenkjennelig.
– Du er patetisk, du er en håpløs ku, du er en skam! brøler en full og vemmelig far til sin tenåringsdatter som vandrer rundt alene og redd på stadion.
– Du får ikke komme hjem. Du får ikke sove på vårt hotell!
Jelena bønnfalt pappaen sin om å få lov til å komme tilbake til hotellet, men Damir slengte på røret.
Tenåringsjenta fortsatte å vandre hvileløst rundt inne på All England Lawn Tennis & Croquet Club før hun la seg til å sove inne på spiller-salongen. Der ble hun oppdaget av vaskepersonale kl 23 om kvelden. Turneringsdirektøren ble tilkalt og Jelena fikk omsider tildelt et rom i nærheten hvor hun kunne overnatte.
– Jeg hadde nettopp kommet til semifinalen av Wimbledon, men i pappas øyne så var jeg ikke god nok til å komme hjem.
Unbreakable er en dypt rørende biografi hvor Jelena Dokic tar et oppgjør med den kontinuerlige mishandlingen hun ble utsatt for av sin far mens hun klatret på rankinglistene. På sitt beste var hun nummer fire i verden. Mishandlingen holdt hun tett om gjennom hele karrieren, men til slutt måtte det ut.
– Noe skjedde etter at jeg ble 30. Jeg fikk endelig tatt avstand til fortiden og følte det (biografien, red) var noe jeg kunne gjøre nå. Jeg var sterk nok.
Tyranniet fra faren innebar blant annet et hyppig skifte av nasjonalitet, alt etter hva som passet pappa. I dag er Jelena australsk.
– Det er et vanskelig tema å snakke om i boken, ikke bare faren min og all mishandlingen som startet da jeg var seks og foregikk i 20 år. Jeg led av depresjon lenge, kanskje 10 år og det var like før jeg begikk selvmord.
Uskikkete fedre
Historien om Jelena Dokic er særdeles grov, men det finnes også andre eksempler på uskikkede fedre som har vært dypt involvert i sine barns tenniskarrierer:
John Tomic, far til Bernard Tomic
Et annet kroatisk-australsk eksempel er John Tomic som var trener for sin sønn Bernard før han ble bannlyst og fengslet* etter å ha skallet ned sin sønns sparringspartner i 2013.
Under rettsaken i Madrid ble det lagt frem påstander om at faren hadde fysisk mishandlet sin sønn. At alt ikke var rosenrødt mellom far og sønn ble tydelig da mikrofonene under Miami Masters i 2012 plukket opp at Bernard ba dommeren om å fjerne faren fra tribunen.
– Han er irriterende. Jeg vet han er faren min, men han irriterer meg og jeg vil ha han vekk, er det mulig?
*John Tomic mottok en betinget fengselsdom på 8 måneder og slapp soning.
Jim Pierce, far til Mary Pierce
Den canadisk-fødte tennisspilleren Mary Pierce representerte Frankrike internasjonalt og ble på sitt beste nummer tre i verden. Men hennes prestasjoner ble etterhvert overskygget av faren hennes Jim, som var notorisk kjent for sin stygge munn.
En gang skrek han «Mary, drep tispa!» under en kamp. Hans utbrudd var ikke bare forbeholdt datterens motstandere. Også Mary fikk gjennomgå. Til slutt ble faren bannlyst fra alle WTA-turneringer og Mary ble så redd for faren at hun måtte få livvakt.
Peter Graf, far til Steffi Graf
Heller ikke en av kvinnenes aller største fikk gleden av en stabil far. Her var det ikke snakk om fysisk eller mental mishandling, men økonomisk.
Peter ble dømt til fengsel i tre år for skattesvindel, hvorav 75 millioner kroner kom fra hans datters inntekter.
Mike Agassi, far til Andre Agassi
I sin biografi Open, betegner Andre Agassi sin far Mike som ‘naturlig voldelig’.
Den tidligere verdenseneren har vært gift med Steffi Graf siden 2001 og forteller i biografien om en episode der faren dro frem en pistol mot en annen sjåfør etter en trafikkhendelse.
I et annet kapittel mimrer han tilbake til da han ringte faren sin etter å ha vunnet sin første Grand Slam i Wimbledon i 1992. Istedenfor ros ble det en kald skulder: – Du skulle aldri ha tapt det fjerde settet der, var budskapet fra faren.
Kilder: CNN, Wikipedia, Bleacher Report, Unbreakable
